Mange av Otras fotballag trener i minste laget, og plassen å trene på er begrenset om vinteren. Men nå er endelig grusbanen kommet i brukbar stand. En ny verden åpner seg da for de mest ivrige fotballspillerne i bygda. Lørdag ettermiddag var vi samlet til årets første skikkelige fotballøkt på banen. Det møtte ungdommer i alle aldre, fra 13 til 49. Og ikke minst - to tøffe jenter. I motsetning til ledelsen i Kollenhopp setter vi umåtelig pris på jentene i Otra, og det var en stor glede å ha dem med på trening. Sara er ei "kraftpakke" som ikke er redd for noe i taklingene. Helene er på veg til å bli en løpsmaskin omtrent som faren i fordums tid.
"Fløtepusen" orker ikke å være i Bergen i helgene
Ordførersønnen Pål André gledet også med sitt nærvær. Pål sliter med kjærlighetslengsel, og må ta turen hjem fra Bergen omtrent hver eneste helg for å få reparert denne. Dyrt for ham - eller eventuelt opphavet - men flott for oss! Pål André førte an på sitt lag, og loset dette fram til en klar seier til slutt. Med god hjelp av Andreas, som våknet etter hvert og viste seg fram som den store goalgetter han egentlig er.
På det andre laget kan vi trekke fram A-man som var strålende i forsvar i 1. omgang, og Kristoffer likedan. Dessuten Kristian, som endelig dempet ballen konsentrert og avsluttet kontant. Gang på gang resulterte det i fine skoringer! Dessverre begikk lagleder og keeper Ricky en gedigen taktisk blunder da kampen spisset seg til, ved at han flyttet klippen A-man fram i angrepet i 2. omgang. A-man stilte for øvrig på trening med dagens mest fancy lue, kombinert med KORTBUKSER. Ingen overtok A-mans plass i iveren etter å skore mål, og dermed var det temmelig fritt fram for Sondre, Eirik og nevnte Andreas. På kort tid avgjorde disse kampen, og Ricky måtte rive seg så hardt i håret over forsvarsspillet til laget sitt at skallen ble helt sår. Ikke siden Danmarks-turen i 1980 har han vært like ille ute og kjøre. Men det var jo hans egen feil...
Ricky - her på Danmarkstur i 1980 - sleit med enkelte taktiske disposisjoner
Azmar, Notto, Tor og Abdul er ikke framhevet spesielt foran. Men de var - slik teambildet viser -hjertelig tilstede! Det er vel bare det at de alltid er så solide når de spiller fotball, at man bare tar for gitt at de er på høyden uansett. Det er mer oppsiktsvekkende og legges bedre merke til når Kristian sender en suser i mål enn når Abdul gjør det, for å si det slik...
Det var en sabla artig ettermiddag. Ihvertfall syns vi voksne det! Dette kommer vi helt sikkert til å prøve igjen om ikke så lenge. TAKK FOR KAMPEN!
