Det har vært ei nydelig påske så langt. Det er utrolig godt for kroppen og sjelen når sola skinner og kulda begynner å gi seg litt. I hvert fall midt på dagen. Snart skal vi nok få kunstgressbanen åpen også, og det blir gøy. Våren er (nesten) kommet!
(saken fortsetter under bildet)
Ricky (t.v.) og Tore og gode hjelpere skal jobbe med snøen på kunstgressbanen de neste dagene, og banen er forhåpentigvis snart spilleklar. Nå kan vi glede oss alle sammen!
Nå må jeg dra av gårde til Oslo og Radiumhospitalet, for å starte på behandlinga jeg håper skal gjøre meg frisk igjen av kreftsjukdommen min. I første omgang er det seks uker, fram til midten av mai, med strålebehandling kombinert med cellegiftbehandling. Strålebehandlinga skjer seks ganger i uka, fordelt på fem dager. Totalt ca 35 behandlinger. Cellegiftbehandlinga er èn gang pr. uke. I tillegg kommer hyppige legetilsyn, blodprøver, røntgenbilder og forberedelser til cellegiftbehandlinga m.v.
I helgene er det heldigvis to ”fridager”, der jeg kan finne på andre ting enn å ”renne rundt” i sykehusgangene. Jeg skal bo på pasienthotellet – ”Hotell Montebello” – som ligger på toppen av Stråleterapibygget på Radiumhospitalet. Det er jo veldig praktisk! Men for en veldig heimekjær honndøl – snart evdøl – er et seks ukers opphold på hotell i storbyen en utfordring i seg selv. I forhold til den alvorlige sjukdommen og den tøffe behandlinga er det jo likevel ”a walk in the park”. Bortsett fra de leie omstendighetene, er dette faktisk en fin sjanse til å bli litt bedre kjent i den flotte hovedstaden vår.
Hvis denne seksukers-kuren er vellykket, kan det hende at behandlinga stanser med det. Ganske
ofte må det videre behandling til, som regel en operasjon for å fjerne kreftinfisert vev fra halsen. Eller mer strålebehandling og cellegift. Men her gjelder det å ikke ta sorgene på forskudd. Jeg prøver å konsentrere meg om de seks ukene først, og den strie tørnen det blir, og ikke tenke for mye på tida etterpå før det er nødvendig.
Jeg har gjort meg mange tanker om situasjonen og livet etter at jeg fikk vite at jeg er alvorlig sjuk. Men etter mange grublerier i starten, kjenner jeg at jeg nå er ganske trygg på meg selv og det som skal skje. Jeg vet at behandlinga er veldig tøff mot kroppen, og kan gi mange skader og plager i ettertid selv om jeg blir kvitt kreften. Så livet blir kanskje aldri helt som før. Samtidig er jeg så veldig glad i å leve, og vil inderlig gjerne henge med videre. Da vet jeg jo at behandling er helt nødvendig, og at ”gevinsten” ved å gjennomføre den er uendelig mye større enn plagene og skadevirkningene. Så valget er uansett enkelt.
Jeg har av ulike grunner valgt å være åpen om at jeg er blitt alvorlig sjuk. Jeg føler at det har gitt meg mye godt så langt, og ikke så mange negative opplevelser. Samtidig er jeg veldig klar over at hver og en som er rammet av alvorlig sjukdom må ta sine egne valg om hvordan hun eller han vil takle dette. Det som føles godt eller rett for meg, er kanskje helt unaturlig eller feil for en annen. Men for min del vil jeg altså fortsette å skrive litt om hvordan det går for meg på sjukehuset og i Oslo.
Lykke til - alle sammen - med utetreningene som starter på EHbanen fra 2. april, og kampene som begynner mot slutten av måneden. Selv om jeg er i Oslo, skal jeg følge godt med på alt det spennede som skjer hjemme. Og så håper jeg så inderlig å være tilbake på banen om ei stund, hos alle dere fotballspillerene der jeg liker meg aller, aller best.
Beste hilsen Geir
