I andre omgang skulle vi reise kjerringa. Det var i hvert fall det vi ble enige om i garderoben… Men det ville seg ikke. Vi kom til mange sjanser, men bommet for mye. Så sov vi i forsvar, og slapp gode Flekkefjordjenter gjennom gang på gang.

Det skal sies at de nok presterte årsbeste mot oss på søndag. Utrolig at de ikke har tatt poeng tidligere. I sluttminuttene ble det ganske vilt. Det ble skåret i høyt tempo begge veier. Heldigvis klarte Kathrine å snappe to utspill til vingen, og Eirin snappet et backoppspill. Alle disse tre ga mål til oss.

Da det sto igjen 10 sekunder, skåret Lene L. et flott mål. Vi løp opp i forsvar, møtte Flekkefjord høyt på banen. De måtte ta avkast, og sekundene gikk. Unni stoppet kontant en av Flekkefjords beste spillere et par meter inn på vår halvdel. Hun fikk 2 minutter.

Da sto det 1 sekund igjen på tavla, og vi visste at vi hadde seieren. Men nei, da. Dommeren velger da å legge til 4 sekunder, slik at det står 5 sekunder igjen! Jeg spør hvorfor, og får til svar at sekretæriatet ikke stoppet tida da forseelsen skjedde. ”Men det var jo fordi du ikke ga tegn til å stoppe tida”, sier jeg. ”Det blir som jeg har sagt!, er svaret”.

Så da har de jo sjansen. Vi er en mindre, og de har 5 sekunder. Ballen går til høyrevingen som kommer til en god sjanse. Nå hadde ikke Kaya i mål noen stor kamp på søndag. Men da det ”gjaldt som det aldri he gjolle før”, satte hun til med en feberredning, og reddet dagen og de to poengene! Takk skal du ha!

Til sist skal jeg gjøre noe jeg aldri pleier å gjøre, nemlig kommentere dommeren. Jeg er av den klare oppfatning at de stort sett gjør en bra jobb, og at det er opp til spillerne å vinne kampen. Men det vi opplevde på søndag er det dårligste jeg har sett gjennom mine 33 år på parketten! En dommer alene i en 4. divisjonskamp har vi opplevd mange ganger. Men de pleier da ha en viss kontroll uansett. Denne dommeren, som jeg aldri har truffet før, bestemte seg tidlig for at Otra ikke skulle få noe gratis denne dagen. Uten å kjede dere med detaljene, så fikk altså undertegnede 2 minutter for å rope: ”Kom igjen, jenter. Stå på! Dette kan vi klare!”. Da jeg spurte hvorfor jeg fikk to minutter, svarte han: ”Munnbruk!” ??? Jeg kunne skrive til i morra om dette, men vi ønsker bare å legge det bak oss. Det hele var fryktelig frustrerende, og føltes helt uvirkelig. Heldigvis er det overJ Til torsdag kommer MHI. Da blir det storkamp, og vi trenger publikum i ryggen!