En hverdagsbetraktning... 

- Geir Daasvatn -

Evje stadion 15. juli 2009 

Vi fotballspillere beskyldes ofte for å ha en skrue eller to løs. Det kan kanskje komme av at vi har nikket ballen litt for mye? Ihvertfall er det en kjensgjerning at fornuften ikke alltid styrer adferden vår. 

Alle som har spilt ørlite granne fotball selv, vet at det blir størst slitasje på gressmatta rett foran målene, og rundt midten av banen. Det er der det er størst "trafikk". På flybildet nedenfor kan dette sees med det blotte øye.

Ved å flytte litt rundt på målene, og/eller flytte banen litt att og fram, kunne slitasjen reduseres til et minimum. Det krever et par minutters arbeidsinnsats før trening, men ikke mer. Hele gressmatta ville da kunne holdes i ypperlig stand hele sesongen, og alle ville ha aldeles strålende trenings- og kampforhold. Det skulle man tro alle ville være interessert i??

Men slik er det aldeles ikke. Et godt eksempel er den flotte fotballbanen ved Evje stadion. Til tross for at området er enormt, så foregår mesteparten av aktiviteten på område 1 på bildet nedenfor. Dersom den banen er opptatt, flytter vi oss i nøden til bane 2. Området lengst vekk fra Idrettsbygget (bane 3) er nesten aldri i bruk, til tross for at deler av området her har den beste plenen. Området nærmest Idrettsbygget (nr. 4) er også ytterst lite brukt, til tross for at det her som regel er en helt grei liten gressflekk å spille på. Ypperlig til five-a-side, skuddtrening, keepertrening, teknisk trening, løpetrening, osv. Selv ikke de av oss som står i mål flytter målet to meter bak kortlinjen når vi trener, for å få best mulig underlag å hive oss på.

Vi spiller altså ofte fotball der banen er mest slitt, selv om det rett bortenfor er en bedre plen å spille på. Logisk sett skulle det bety at det ikke er så nøye med banen. Men samtidig syns alle fotballspillere jeg kjenner det er kjempegøy å spille på en flott gressmatte. Så når mange av oss likevel ikke spiller fotball der det er best bane, og der vi egentlig har mest lyst til å være, så finner jeg ikke noen annen forklaring enn at vi må ha nikket ballen litt for mye...