Nederlag kan vendes til seier

Om det som gjorde utslaget var tilstedeværelsen til den nyansatte robuste treneren Stian Vestøl, Geir oppildnende og følelsesladde tale før kampstart, sjåførforeldrenes aldri sviktende optimisme og tro på barna sine, en taktisk mesterplan eller det faktum at Bamse hadde tatt turen helt fra Hornnes for å se om ungene gjorde skikkelig innsats, skal ikke sies. Men faktum er ihvertfall at barna leverte en helt utrolig fin innsats i denne kampen mot Torridal, og kunne gå av banen som seierherrer i egne øyne selv om det i målprotokollen stod 8-7 til vår flinke og tøffe motstander.

Foranledningen var en noe tafatt hjemmekamp mot Torridal i forrige uke, der vi var heller overforsiktige og kampredde. Det resulterte i et litt mismodig 6-16 nederlag. Total bakoversveis! Ikke alle var derfor så høye i hatten da vi nå skulle reise helt til byen for ny kamp mot overmakten.

Planen funket - ei stund...
Men for en kamp det ble! Den taktiske planen fungerte strålende så lenge kreftene holdt. "Alle mann raskt tilbake på rett side av ballen i forsvar" var den viktigste parolen. Vi var helt oppe i en 5-0 ledelse i første omgang, og forundrede Torridals-foreldre på sidelinja lurte nok på hva som hadde skjedd på Evje den siste uka. Hadde barna fått overdose av spinat fra gartneriet på Bjorå?

Det første målet var et stjerneeksempel på effektivt samspill. Steintøffe Jostein driblet seg forbi to-tre Torridal-gutter, og resten strømmet på for å takle ham. Akkurat i rette øyeblikk kikket Jostein opp og fikk se Morten i øyekroken. Siden alle ville "ta" Jostein stod Morten helt alene rett foran kassa. En liten pasning til siden, og han kunne skore enkelt alene med keeper.

Senere i kampen, da beina ble trøtte og stive, fungerte ikke samspillet like bra. Men hvis alle bare - for all framtid - husker hvordan det første målet i denne kampen kom til, så er vi langt på veg til å bli bedre fotballspillere!

Slitne bein og Torridal overtok
Etter hvert som vi ble slitne i bein og hode etter den voldsomme kraftinnsatsen i  begynnelsen av kampen, kom Torridal mer og mer med i oppgjøret. De satte også innpå noe "tyngre skyts". Men da det ble blåst til en kjærkommen pause, var Otra fortsatt i ledelsen.

I andre omgang byttet vi mye på laget, slik at alle skulle få prøve seg skikkelig. Med mange omrokkeringer og bytter ble det ikke lenger så lett å holde fast ved "planen". Beina var nå også veldig slitne på alle sammen etter en utrolig kraftinnsats i den første omgangen. Torridal gikk opp i en 8-6 ledelse, og kampen virket avgjort. Men sannelig klarte vi ikke å kjempe inn et mål helt på slutten også. Dermed ble det spenning helt til siste pipeblås fra den myndige og meget solide dommer Terje Nordal, og Torridal måtte virkelig slite for å vinne kampen.

Laginnsatsen avgjorde!
Vi har noen veldig sterke og teknisk gode spisser på laget i Morten, Jostein og Rannveig. De var kjempeflinke de óg i denne kampen. Men det som gjorde forskjellen fra sist - da vi slapp inn hele 16 mål - var en utrolig mye tøffere innstilling og innsatsvilje hos resten av gjengen. Vi stod ikke lenger med "lua i hånda" og lot Torridal-spillerne "spasere inn" målene. Nei, nå var det kamp om hver eneste ball og ingen som gav seg før ballen var over målstreken. Tobias var målmann, og reddet skudd på skudd. Det smalt i tverrligger og stenger, hele tiden. Men Tobias lot seg ikke skremme, og reddet ihvertfall ti opplagte målsjanser. Kjempegøy å se så godt og fryktløst keeperspill. Det som kan jobbes en del med er igangsettingene bakfra - utkastene må vi trene mer på. Men det er jo bare en fryd når det viktigste er på plass - tøffheten og viljen!

Jonas var som en ny mann i forhold til tidligere kamper. Ikke én duell trakk han seg i, der han tidligere nesten har dukket for ballen. Fotball er KAMP - det ligger jo i selve navnet. På den andre siden står det alltid motspillere som vil kjempe for seieren. Hvis ikke vi har samme kampvilje og -glød, har vi nesten tapt på forhånd. Her var det en glød ut av en annen verden. Fra start til slutt. Pappa, sjåfør, tidligere kinosjef og skihopper Olav på sidelinja må ha vært stolt! Nykommer Arssema fra Etiopia, nå Norge, gav også alt. Da hun bare skjønte hvilken veg vi spilte, ble det skikkelig moro! Venstrebeinte Sverre, som denne gang var ute på banen og ikke i mål, spilte med en innsatsvilje og duellkraft som vi ikke trodde fantes i gutten og var omtrent over hele banen.

Jeg husker ikke alle detaljer. Men Marius, Sebastian, Sun Lin og Yngvar hadde alle den samme innsatsviljen og kampgløden som vi trengte for å spille jevnt med Torridal. Som sagt i innledningen, var det det mye tøffere forsvarsspillet som gjorde at vi fikk et langt bedre resultat denne gang. Selv om de "offensive" og teknisk sett kanskje lengstkomne spillerne Morten, Rannveig og Jostein var gode, var det kjempeinnsatsen fra hver enkelt i forsvar som gjorde at vi stolt kunne gå av banen og kjenne nederlaget som mye mer enn en halv seier.

Gøy å være trener for slik en gjeng!
Det kan for en forhenværende fotballspiller selvsagt være litt frustrerende å se barna streve med de enkleste ting. Men sakte men sikkert skuer man litt framgang hos hver og en. Det kan være tekniske detaljer som begynner å sitte litt bedre, mentale ferdigheter som utvikler seg i positiv retning, små prov på større fysisk kapasitet som dukker opp, og innimellom små glimt av samspill som forteller at barna begynner å skjønne litt mer av fotballspillets kunst. Da er det herlig å være voksen, men få lov til å være "barn" sammen med barna!

Vi gikk av banen med et nederlag å ta med i sekken hjem. Men den sekken var lett å bære. For vi hadde det kjempemoro på denne turen - alle sammen - tror jeg. Så lenge hver og en gjør sitt aller beste, kan vi for min del tape med både 10 og 20 mål. Denne gang gjorde vi et utrolig laginnsats, og kunne etter kampen ta våre flinke Torridal-motspillere i hånda som likemenn! Jeg er sikker på at de også syns det var gøy - og litt tøft - å få skikkelig motstand.

Takk for kampen!  

 Hilsen stolt trener Geir