Det var en trøblete oppkjøring til kampen. På veg nedover mot byen var det så kraftige regnskyll at det var nesten umulig å kjøre bil. Lagleder Geir - som overhodet ikke liker å måtte innrømme at han begynner å bli gammel og ikke ser så skarpt som en ugle lenger - måtte bite i det sure eplet og fiske fram lesebrillene fra jakkelomma for i det hele tatt å finne vegen. Kampen virket å kunne bli en blaut og iskald "fornøyelse".
Vel framme ved Krossen kunstgressbane på Grim viste det seg at flomlysene av en eller annen grunn var koplet ut. Selv om mange av jentene - i motsetning til laglederen - har falkeblikk, ble det for mørkt til å spille fotballkamp.
Alle tok dette med godt humør! Nå gjaldt det bare å finne en bane med påslåtte flomlys. Vigørs lagleder visste råd, og ville kjøre foran og vise veg til Kartheia kunstgressbane på en helt annen kant av Kristiansand.
I veg bar det, med Vigør-bilen først. Oppover Tinnheia gikk det rimelig greit. Men på Hellemyr satte vegviseren fra Vigør farten opp mange hakk, og det utviklet seg til et slags "Rally Hellemyr". Torgny Byklum, den meget rutinerte og bereiste sjåføren og globetrotteren fra Byglandsfjord, prøvde å henge på men det ble umulig. Byklum måtte dessuten dempe farten over alle fartsdumpene, så hans gamle kassebil ikke skulle falle fra hverandre i deler.
Heldigvis var det bare nedoverbakke og få vanskelige vegkryss etter dette, så både Byklum og resten av laget kom seg på plass på den fine kunstgressbanen på Kartemyr. Uten vegviser. Flomlysene var her påskrudde. Og - som ved et Guds under - skybruddet stanset like brått som det hadde oppstått da vi passerte Hægeland noe tidligere. Sakte men sikkert sildret overvannet av banen, og temperaturen steg flere grader så vi nesten fikk fønvind-følelse i kroppen. I stedet for en isende kald og plaskvåt høstkveld, ble det en vidunderlig aften for fotball.
Dessverre klarte ikke jentene å utnytte de flotte forholdene til å spille like bra fotball. Det stod ikke på innsatsviljen og pågangsmotet. Men banen var uhyre sleip og glatt etter alt regnet, og ballen føyk lynraskt bortover plastdekket. Jentene sleit med å få kontroll på kula under disse omstendighetene, og pasningene suste forbi medspillerene og litt for ofte ut av banen.
Dermed ble det mer en slitekamp enn en velspilt kamp. Men som alt understreket - slite gjorde jentene virkelig - og det så bra at det ble en fin seier. All honnør for det!
Det var Marita Kjetså som skorte 1-0, da hun forfulgte og kranglet inn en ball i buret etter et aldri så lite møljespill i Vigørs målgård. Marita var for øvrig mer på hugget i denne kampen enn ved en del tidligere anledninger, sprang og jobbet for full maskin og utmerket seg i veldig positiv retning den tida hun var på banen.
2-0 kom da Helene Haugen forserte seg forbi Vigør-backen på venstre kant, skar inn i feltet og avsluttet med et flatt skudd i motsatt nettvegg. Fin skoring av løpsfenomenet fra Olstadvegen.
Ettersom lagleder Geir sliter ikke bare med langsynet men også mer enn det som bra er med korttidshukommelsen, husker han ikke helt om det ble 3-0 før eller rett etter pause. Men det var ihvertfall Marita som igjen kom på skoringslista. Kampen virket avgjort i Otras favør.
Det ble tidlig i andre omgang foretatt et bytte i midtforsvaret. Solide Tone fikk seg en pause på sidelinja. Før vi riktig hadde fått organisert forsvaret etter omrokkeringen, kom Vigør igjennom og fikk et litt lettkjøpt mål. Redusering til 1-3.
Så var ellers meget solide Kristina Rosten i mål uheldig, og slapp et hardt skudd mellom beina og inn i nettmaskene. Ballen var sleip, og underlaget enda sleipere og raskere, så slike uhell må man bare regne med. Vigør-redusering til 2-3.
Nå var det full kamp igjen! Vigør hadde noen veldig solide og sterke angripere, som vi sleit en del med å holde utenfor skuddhold. Heldigvis - for oss - var skuddføttene deres ikke helt riktig innstilte. Skuddene føyk som oftest over mål. Eller så reddet Kristina pent. Det nærmeste Vigør kom en utligning var et kanonskudd rett i metallet i krysset mellom stanga og tverrliggeren på Kristinas venstre side.
Da Vigør hadde redusert til 2-3 og det så ut til at de hyggelige byjentene kanskje skulle ta over kampen, dukket imidlertid Sigrid Åselle Byklum opp som troll av en Pandoras eske og avgjorde det hele med et vakkert skrudd innsidespark fra langt hold. Hun fikk ballen trillende mot seg et stykke utenfor straffefeltet, og løftet den med et vakkert utført spark over alle som stod inne i feltet - medspillere og motspillere - med den for oss svært så hyggelige konsekvens at den i en perfekt bue dalte nydelig ned i krysset til høyre for Vigørs keeper. Det var en klasseskoring! 4-2 og mer ro i det autonome nervesystemet til oss voksne på sidelinja. Kampen bølget litt att og fram fortsatt, og når sant skal sies så hadde Vigør fortjent å få inn flere mål. I stedet var det lynraske Asma - som tidligere i kampen ikke helt hadde fått det til å klaffe - som hugg til som en kobraslange med et tåskudd som suste inn bak Vigør-keeperen før denne rakk å flytte en finger. 5-2 og seieren var sikret!
Pasningsspillet jentene imellom var som alt nevnt ikke så bra denne gang. Det ble mye tilfeldighetene som rådet når vi skulle prøve å spille oss framover i banen mot Vigørs mål. Jentene er heller ikke så taktisk skolerte, noe som også medførte mange litt ukloke valg og løsninger. Men det er en talentfull gjeng jenter, dette, og med god innsatsvilje i hele laget og noen flinke målskorere klarte vi å hale i land seieren.
De spillerene som ofte utmerker seg mest på banen og derfor kommer mest i fokus var ikke like markante denne kvelden. I stedet stod Rebekka fram som en solid forsvarspiller, med et mer pågående og kontant duellspill mot Vigør-jentene enn før. Rebekka har hatt stor framgang siden hun kom med på laget i vinter, og det er alltid veldig moro når de litt ferske begynner å få det skikkelig til. Rebekka måtte for øvrig ta en lang pause på sidelinja, da hun fikk så fryktelig vondt i magen. En stund var vi inne på at vi kanskje måtte tilkalle ambulanse og kjøre henne på legevakta. Så viste det seg etter hvert at hun bare hadde fått en knallhard ball i navlepiercingen...
Celina kom innpå i en uvant posisjon som midtstopper. Bortsett fra at det tok litt tid å få organisert seg, så klarte også hun seg bra i den nye posisjonen. Hun klarte å stanse noen Vigør-fremspill, og også å få avlevert noen pasninger til medspillere framover i banen. Man blir gjerne litt mer involvert i spillet i midtforsvaret, enn når man løper rundt aleine på topp i angrep. Og det så det ut til at Celina hadde godt av.
Så var som sagt Marita positiv på topp. Hun gjorde den viktigste oppgaven for en spiss, og skorte to mål. Men i tillegg var hun også mer arbeidsvillig og positiv enn på lenge. Bra!
De som ikke er nevnt spilte på ingen måte svakt. Det var bare ikke en spillemessig særlig god kamp, og derfor heller ikke så mange strålende enkeltprestasjoner. Men som lag er vi uansett veldig fornøyde med å vinne kampen med greie sifre, og hanke inn tre nye kjærkomne poeng.
Takk for innsatsen!
Laget: Kristina Rosten, Tone Liestøl OLsen, Rebekka Larsson, Tonje Reiersdal, Vilde Thorsland, Helene Haugen, Marita Kjetså, Zehra Saleh, Asma Shuhait, Celina Berge og Sigrid Åselle Byklum.
Mål: Marita Kjetså (2), Helene Haugen, Asma Shuhait, Sigrid Åselle Byklum.
Hilsen lagleder Geir