Kampen kom i gang, og Søgne tok raskt styringen i banespillet. Men ganske fort ble nervene beroliget hos oss tre voksne på sidelinja. For jentene la for dagen en fandeinvolsk - unnskyld kraftutrykket - innsatsvilje i duellene. Dermed kom ikke Søgne seg gjennom vårt forsvar, og fikk heller ikke de store målsjansene. Forsvaret bestod for øvrig fra starten av terrieren Sara i midten, løpsfenomenet Helene på venstre back og kraftbacken Celina på høyre. Det glapp vel bare skikkelig én gang i første omgang, slik at Søgne-jenta kom aleine mot mål. Da var keeper Astrid der med en lynrask beinparade av beste merke. Ellers ble det med en del skudd fra litt skrått hold, der Søgne-jentene - heldigvis for oss - skøyt til side for mål eller i nettveggen.

I stedet klarte vi - litt mot spillets gang - å få inn et mål. Det var Hege-Lill, sentral midtbanespiller og en av få på laget med et ordentlig kraftfullt tilslag på ballen, som fikk til et bra og hardt skudd fra veldig langt hold. Det føyk inn langs kunstgresset bak en forfjamset Søgne-keeper og Otra ledet utrolig nok 1-0.

(saken fortsetter under bildet)

Hege-Lill (nr. 32) skorte et flott mål, og hadde i tillegg en målgivende pasning etter læreboka. Hun hadde gjennom hele kampen mange dueller med Søgnes meget gode kaptein (arkivfoto)

Den frenetiske jobbingen i forsvar fortsatte omgangen ut. På midten prøvde Hege-Lill og Tone å demme opp som best de kunne. Begge to er sterke fysisk og kan "ta igjen" i duellene. Løpssterke Zehra kom innpå og avlastet de to når trøttheten tok overhånd. På topp jaget Kristina og senere Stine Marie på de få ballene som kom fram i banen. Otra gikk til pause med en litt misvisende i forhold til banespillet 1-0 ledelse.

Nå var det alt mange trøtte bein. Men optimismen var stigende i støtteapparatet på sidelinja. Det vil si trener Ted, fotograf Geir som ble så engasjert at han glemte å fotografere gjennom hele kampen, og ikke minst fotballmamma og sjåfør Anna Irene Sløgedal. Nå var det bare én omgang igjen, og gode muligheter til å få et hederlig resultat ihvertfall. SÅ mange baklengs kunne det vel ikke bli på 30 minutter...

Men jentene hadde langtfra tenkt å la seg slå. I andre omgang fikk de til et litt mer konstruktivt pasningsspill - mye bedre enn vi har sett tidligere. Ballen ble ikke bare "pælma" avgårde på måfå. I stedet prøvde jentene å se etter en ledig medspiller framover i banen, og treffe henne med en pasning. Noen ganger lyktes de også!

(saken fortsetter under bildet)

Helene var som en varmblods galopphest, opp og ned langs venstre kant, gjennom hele kampen (arkivfoto)

Spesielt på venstresiden fikk vi til flere gode oppløp. Venstre back/kant Helene var enestående i denne kampen, og viste en utrolig løpskapasitet. Det er sjelden å se en så løpssterk fotballjente. Det er nok alle turene til Fennefoss-masta - i mørke og regn - som nå begynner å betale seg. Men det som var den største forskjellen på Helene fra tidligere, var likevel en større ro med ballen i beina. Tidligere har den store innsatsviljen og entusiastiske spillestilen ofte ført til temmelig "ville" aksjoner. Nå var det litt plan over valgene og handlingene. Utrolig moro å se.

(saken fortsetter under bildet)

Tone framstod plutselig som en midtstopper med overblikk og kontroll, nær sagt som en slags kloning av sin far på tidlig 1980-tall. Men pappa Svein Arne har aldri vært i nærheten av å ha Tones tilslag på ballen... (arkivfoto)

En annen spiller som virkelig blomstret denne vakre sommerkvelden var Tone. Tidligere har hun ofte slitt litt med å finne gode posisjoner på midtbanen, der hun som regel spiller. Hun har også en litt forsiktig og beskjeden spillestil, noe som kan gjøre at hun "forsvinner" litt i kampene. I andre omgang måtte hun ta en tørn som midtforsvarer, da Sara fikk seg en trøkk. Plutselig framstod Tone som en tøff forsvarsspiller med ro og overblikk. Hun leste framspillene fra Søgne, og var på rett plass for å bryte hele tiden. Kanskje var det lettere for henne å stå bakerst og se spillet foran seg? Ihvertfall var hennes spilleforståelse av et helt annet kaliber enn vi har sett før. Hun gikk også inn i duellene mye mer bestemt og kraftfullt enn når hun er lenger framme i banen. Tone har et stort potensiale som fotballspiller - hun skjønner det bare ikke selv. Kanskje var det forløsningen vi var vitne til, vi som var så heldige å være på Søgne kunstgressbane 18. august i det Herrens år 2011??

Andre omgang gikk altså mye bedre enn fryktet i pausen. Sannelig klarte vi ikke å øke ledelsen til 2-0. Og dét var et mål etter læreboka. Hege-Lill, som kanskje er den spilleren på laget med størst kapasitet (bare ikke lungekapasitet :-)), forserte seg fint fram til kortlinja, på vår venstre kant. På kortlinja kikket hun opp, og la ballen "45 grader" tilbake til Zehra som kom stormende bakfra. Zehra klarte å beholde roen, fikk lagt ballen til rette med ett touch, og skøyt den i neste aksjon inn i mål helt nede ved stolperota. Akkurat så raskt at Søgne-spillerens takling ikke nådde fram. En perle av en skoring! Zehra hadde for øvrig et voldsomt løp i første omgang, der hun forserte med ballen i beina over mer enn halve banen. Dessverre endte avslutningen ikke i mål, men forsøket var eminent.

Vi ledet altså 2-0 og var langt ute i 2. omgang. Søgne fikk et større og større spillemessig overtak. Spesielt bakerst hadde de en veldig god og sterk midtstopper, som lett førte ballen over hele banen uten at vi klarte å stoppe henne veldig ofte. Først kom det ett Søgne-mål, etter bra spill. Så var keeper Astrid litt uheldig, for første og eneste gang i kampen, og fikk bare slått en høy korner videre bakover i feltet. Der stod nevnte midtstopper fra Søgne klar og kunne bare dytte ballen i mål fra 0,5 meter. 2-2.

Heller ikke dette tok luven fra jentene. De fortsatte å jobbe energisk i alle ledd. Celina i forsvar har aldri vært tøffere, og traff nå også ballen når hun skulle klarere den utover. Det hjelper å konsentrere seg litt! Celina var dessuten mye mer på banen enn hun pleier, og med enda litt mer trening og bedre kondis holder hun nok snart bortimot en hel kamp. Bitte lille Sara taklet så det luktet mer svidd gummi enn det noen gang har gjort hos Kjell Ove på Dekkomsetninga. Sara har den helt avgjørende egenskapen for en forsvarsspiller, og hun går tett opp i kroppen til motspilleren for å forstyrre og kanskje takle før angriperen får kontroll på ballen. Mange holder seg litt avventende et par meter unna, og da overlater man fordelen til angrepsspilleren. Men altså ikke Sara! Kristina jaget videre på topp, og kom nærmere og nærmere et skudd på mål. Godt gjort av henne å spille så lenge i denne kampen - hun hadde store smerter i brystet. Stine Marie viste fram prov på god fart, og klarte til tider å true Søgne-forsvaret. Det manglet ved flere anledninger lite på at hun skulle komme seg forbi alle og fram til en avslutning på mål.

(saken fortsetter under bildet)

Stine Marie var nære på flere ganger (arkivfoto)

Det ble ikke flere mål, til tross for et temmelig stort Søgne-press og flere store målsjanser mot slutten av kampen. Så da dommeren blåste, hadde vi rodd i land et veldig overraskende men desto mer gledelig 2-2 resultat.

Hvis vi bare skulle se på hvem som har de beste spillerne, eller det beste pasningsspillet, er det klart at Søgne skulle vunnet kampen. Søgne-jentene er for øvrig veldig hyggelige og sympatiske jenter å spille fotball sammen med. Vi gleder oss til høstkampen på Evje.

Men fotball avgjøres altså ikke av hvem som er best "på papiret". Ihvertfall ikke alltid. Akkurat denne kvelden hadde vi noen topptente jenter, som ALLE prøvde å gjøre sitt aller beste ut fra sine forutsetninger. Fotballferdighetene er veldig ulikt fordelt i laget. Noen har bra tekniske ferdigheter, mens andre sliter med de mest grunnleggende ting. Noen forstår spillet bra etter hvert, mens andre ikke helt vet om de bør springe hit eller dit. Og den fysiske formen varierer selvsagt enormt. Helene kan springe til soloppgang for den saks skyld, mens Hege-Lill må ta en pust i bakken rett som det er.

Celina fløy høyt i denne kampen!

Men for oss som er på sidelinja, er det aller morsomste når ALLE bidrar så godt de kan. Gjør man så godt man kan, kan ingen forlange mer! Det er akkurat like moro når den kanskje svakeste fotballspilleren får til et par kjempetreff på ballen, som når den aller beste får til et susende langskudd fra 20 meter. Det er ikke så ofte dette skjer i et lagspill. Det er nesten alltid en eller annen på laget som har en "off-dag", er trøtt og mangler motivasjon, er litt humørsyk, har slått opp med kjæresten eller bare er litt lei av idrett for en stakket stund. Jeg vil si at denne kampen var en av de ganske sjeldne gangene da vi med hånda på et bankende Otra-hjerte kan si at alle - ALLE - stod på det de kunne, og i fellesskap oppnådde et fint resultat. I mine øyne er det like verdifullt som å vinne cupfinalen. Takk for innsatsen, jenter!

Hilsen fotograf/co-trener Geir, og med tilslutning fra sjefstrener Ted og sjåfør/mamma Sløgedal!

Bildet av de glade jentene under kan du også se i større format her