I første omgang kom vi bakpå allerede fra start. Holumjentene ville mer, løp fortere og traff bedre. Selv om jeg mener vi spilte bedre håndball, så hjelper det lite når ballen ikke vil i mål. Vi manglet vår vante straffeskytter, og dermed var vi tilbake til å bomme på 4 av 6 straffer… Til pause lå vi under 13-9, var enige om at dette var for dårlig, og at vi nå skulle begynne å ta i mer. 4 mål er jo ikke krise…

Andre omgang startet med at Holum gikk rett opp i en 7 målsledelse. Det sto 16-9 på tavla da time-out-kortet ble lagt etter ca. 7 minutter. Beskjeden var enkel: Skulle vi vinne kampen, måtte vi begynne å stå opp i forsvar og gjøre hverandre gode framover. Enkel oppskrift. Så skulle vi ta ett og ett mål, stille og rolig. Og da våknet damene fra dvalen. Vi stoppet alt i forsvar og fra målvakt, og Holum scoret ikke på rundt 10 minutter, mens vi puttet jevnt og trutt. Plutselig sto det 18-18 på tavla, med ti-tolv minutter igjen. Vi fortsatte å spille hverandre opp, og da fløyta gikk sto det 26-25 i vår favør! Vi hadde tatt igjen 7 mål, og vi hadde tatt det siste avgjørende! PUH!

VI gjorde utrolig mye rart i denne kampen, så bestemannsprisen går til spilleren som gjorde minst rart, nemlig Margrethe. Hun laget ni flotte mål, og ikke minst satte hun de to siste. Det er vi alle himla glade for!

Laget: Silje Hodne Kleven, Cecilie Ohna, Heidi Hannaas (5), Margrethe Roel Omland (9), Anita Birkeland, Maia Risdal Haugland (1), Lene Bjorå (4), Janne Wienenga (3), Hanne Helena Håvorstad Hovet, April Ann Dunwell (4), Kine Roel Omland.