Sist i alt, men gøy allikevel

Etter akkurat å ha syklet ferdig Byglandsfjorden rundt i tur gruppen, et løp der jeg måtte slippe gruppen etter 2 mil hvor gjennomsnittshastigheten hadde vært 40,5Km/t. så gjorde jeg meg opp noen tanker etter å ha blitt dradd i mål av hedersmannen Jan Olsen. For jeg må innrømme at etter en stund så var det bare min frues bakende som var mer fristende å se bakenifra enn Jan Olsen denne flotte søndags dagen. Samme Olsen som i likhet med meg måtte slippe gruppen på søndag fjorden rundt og på lørdagen uka føre på vei til Hovden i 6,5t gruppa Indra Agder. Der jeg den lørdagen ikke klarte å ligge bak Olsen, men blei plukket opp av bussen også kalt «veiskrappa» for løpere absolutt sist i løpet, men jeg så Olsen vifte nevnte buss forbi og fullførte løpet etter mitt syn like bra som vinneren.

Saken fortsetter under bildet

Og jeg har blitt vant til å bli sist som da jeg var i Slovenia og deltok i storbakke OL for veteraner i skihopping og blei så sist at han som blei nest sist kunne hoppet et hopp, falt og allikevel slått meg med den doble poengsummen. Eller som da jeg deltok i klubbmesterskap på ski i vinter og kom i mål 14 minutter etter vinneren og 10 minutter etter nest siste mann, der vinnertiden var på 21minutter. Eller som da jeg var med på Otratrippelen og nesten ble slått av en syv åring rundt lysløpa(8,5Km).

Så hvorfor skriver jeg dette. Jo som en idrettsutøver i den sprudlende alder av 38år, der jeg har drevet organisert idrett siden jeg var fem år, ble jeg liggende bak den drivende og motiverende bakenden til Herr Olsen og reflektere litt. Konklusjonen på denne reflekteringen er jo at jeg gjør det fordi jeg synes det er gøy. Ingen i sykkelmiljøet, hoppmiljøet, langrennsmiljøet eller noen av de andre miljøene jeg prøver meg på eller har prøvd meg på ser på meg med sinte øyne om hvorfor jeg har brukt så lang tid og kommer så seint i mål, jeg føler de ser på meg og prater til meg som om at det er moro at jeg er med. Og jeg kan jo godt skjønne at de synes det er moro at jeg er med fordi jeg får i hvert fall de andre til å se gode ut.

Fordi jeg har også vært god en gang, jeg har vært i Norges toppen i aldersbestemte klasser og junior hopper, vært veldig nære kontrakt som profesjonell basket spiller i Kristiansand mens der enda var penger å hente i Norsk basket, men dette var etter jeg hadde prøvespilt for fjerde året. Jeg har holdt anstendig nivå på fotballbanen som keeper og midtstopper.

Men min aktive idrett karriere fikk et skudd for baugen i 1998 da jeg krasjet i bil og knuste begge beina mine. Etter dette klarte jeg aldri å trene meg opp til gamle høyder.

Og skader har det vært mange av, jeg har brukket, ankel, kneskjell, to ribbein, ryggen, nese to ganger og sprukket skallen, jeg har knust lårbeinet og kjeven samt indre blødninger og komprimerte lunger. Riktignok svært få av disse skadene har kommet i idretten. Så det handler ikke så mye om hvordan du skader deg, men hvordan du kommer deg opp og videre. Og der har idretten betyd mye i form av en motivasjon til å være en del av et miljø hvor du blir inkludert ikke bare for å bli best, men for å delta. Fordi det er morsommere å drive på med noe både individuelt og som lag om det er flere med.

En blir ikke bedre ved å la være og delta. Så la oss fortsette som idrettslag å være en plass for enerne fordi det er gøy å lykkes og la oss fremdeles være et sted for mosjonistene for det er godt å være i form og det gjør hverdagens gjøremål lettere.

Og la oss som idrettslag jobbe med å få flere til å stå i idretten lengre (se på Einar Uleberg) med å gjøre terskelen for å delta enda lavere. La oss som idrettslag få enda flere til å delta i konkurranser for å kjempe mot egne mål om det er for å bli nummer en eller om det er for og overkomme egne mål og seire ved å komme i mål eller bare det å delta.

Så til alle miljøene i Otra tusen takk som inkluderer meg, ikke rydder bort målseilene før jeg er kommet i mål og får meg til å føle meg verdsatt selv om jeg alltid kommer inn sist.

Idretts entusiastisk hilsen
Jon Terje Hegghaug.