- Av Geir Daasvatn -
Ja, slik skreiv barna - med litt hjelp fra mamma Elisabeth Leifsen - i et brev til ordfører Jostein Berget høsten 1979. Brevet var undertegnet av hele 47 barn, som i dag kan se tilbake på historien med en stor porsjon stolthet. To-tre av dem troppet visstnok selv opp på kontoret til ordføreren for å levere brevet. Blandt de mange underskriverene kjenner vi lett igjen senere samfunnsstøtter som post- og bankmann Knut Aasland, idrettslederen og bussjåføren Tony Halsall, kirketjener Torbjørn Leifsen, vegoppsynsmann Sigurd Wiberg og predikant Inge Flaat.
Ordfører Jostein Berget var en veldig sentral skikkelse i idrettsmiljøet i bygda på 1960- og 1970-tallet. Han var formann i Otra IL i flere år, og også leder og pådriver i flere av undergruppene i mange år. Han var blandt annet veldig sentral i oppbyggingen av håndballen på Evje. Han gikk bort i 2001.
Jostein fikk nok en stor porsjon godhet for disse håpefulle barna og ungdommene. (Du ser to av dem til venstre, Anita Wiberg og Tore Haugen.) Han sendte derfor saken raskt videre i det kommunale systemet, med en sterk anbefaling om at dette burde kommunen kunne få til.
Saken kom først opp i kulturstyret senere på høsten 1979. Kulturstyret bevilget 3.000 kroner til fotballbanen. Men saken ble deretter litt forsinket, og da man kom til 1980 og nytt budsjettår var pengene ikke lenger tilgjengelige. På vårparten i 1980 ble spørsmålet derfor tatt opp igjen i de kommunale organer, nå i formannskapet. Det ble på nytt bevilget 3.000 kroner til ny bane i Sagaheia. Banen skulle ligge på ei lita myr rett ved Arendalsvegen, i krysset der vi i dag svinger inn til det nye Tingberget boligfelt (firemanns-boligene).
Med pengene på plass holdt barna virkelig ord. De fikk med seg gode mammaer og pappaer som hjelpere, og satte i gang med å bygge banen selv slik de hadde lovet. Birger Leifsen, mannen til Elisabeth, var sentral. Birger døde dessverre for en del år siden, så alt for tidlig. En annen sentral "byggeleder" var Ingolf Wiberg, pappaen til de mange idrettstalentene i Wiberg-familien. Men mange andre voksne hjalp også til.
(stykket fortsetter under bildet)
Ordfører i Evje og Hornnes kommune fram til 1979, Jostein Berget, åpner Sagwollen stadion 21. september 1980. Ingolf Wiberg og Sigurd Wiberg (med ryggen til) hjelper til. Foto utlånt av Elisabeth Leifsen
Banen stod ferdig høsten 1980. Navnet skulle være "Sagwollen stadion", ikke Sagawollen" som Setesdølen var så uheldige å skrive i sin ellers strålende reportasje fra åpningen. Ikke alle var helt begeistrert for navnevalget, som noen mente hadde en litt for "engelsk" skrivemåte. 21. september 1980 ble løkka høytidelig åpnet. Det var rene folkevandringen ned på banen av store og små som ville være med på moroa. Banen var flott merka opp, og rundt var den pent pyntet med fargerike ballonger. Ordfører Jostein Berget - som nå var blitt eks-ordfører - foretok den høytidelige snorklippingen og sørget for at banen ble offisielt åpnet. Han holdt en liten tale og gratulerte både barn og foreldre med den fine banen.
Etter boller og brus spilte først de minste en kamp på den nye banen. Så var det tid for kamp mellom foreldrene og ungdommene. Ingolf Wiberg var lagleder for den eldre garden, og den unge sønnen Sigurd (12 år) ledet ungdomslaget. Det var en strålende dag for barn og voksne i Sagaheia og Tingbergheia, og en merkedag for bygda.
Selv om barna fortjener all ære for et fantastisk fint pågangsmot, skal det ikke stikkes under stolen at nevnte Elisabeth Leifsen var en viktig støttespiller og en ildsjel for å få banen til. Elisabeth skreiv i ettertid: "Noe av det morsomste ved denne saken var at "ungene" hele tiden var med - og fulgte saken sin fra begynnelse til slutt. Og ikke minst - ble tatt på alvor."
Så sant, så sant Elisabeth, og noe vi voksne virkelig blir minnet på
viktigheten av når vi leser denne solskinnshistorien i lokalmiljøet som fant sted for over 30 år siden.
(stykket fortsetter under bildet)
Fire gode kompiser på Evje rundt 1980: Fra venstre Tore Haugen, Sigurd Wiberg, Torbjørn Leifsen og Dag Einar Kjønø. Foto utlånt av Elisabeth Leifsen
Hva skjedde med Sagwollen stadion videre? Torbjørn Leifsen, som var 8-10 år gammel da banen ble bygd, forteller:
"Vi syklet som sagt
rundt og sparket fotball mot andre "lag", dette var vel mens du var
"proff".
Antagelig på slutten av 70-tallet, da jeg var rundt 8-10 år. Sagwollen balløkke kom vel i stand mot slutten av dette, rett før jeg og de
andre begynte å spille på Otra, og ble brukt i mange år etter dette. Fotballmålene forfalt, det samme med nettet som hang mot riksveien. Det siste denne banen ble brukt til var basketball."
I dag har Sagwollen stadion utspilt sin rolle i historiens gang, og ligger gjengrodd og vasstrukken tilbake. Men minnene lever, og Madonna synger det så vakkert og vemodig:
This used to be my playground
This used to be my childhood dream
This used to be the place I ran to
Whenever I was in need
Of a friend
[Takk til Elisabeth Leifsen og Torbjørn Leifsen for gode innspill og utlån av bilder til stykket]
