Flere av de normalt beste spillerene på laget var opptatt med andre gjøremål. Noen var skadet. Det var derfor et sterkt redusert mannskap - tilsammen bare åtte jenter - som drog av gårde fra Evje. Største problem - ingen keeper. Lagleder Geir fryktet det verste, da Randesund er et teknisk og spillende lag på bra nivå...

Men vel framme fikk vi satt sammen et mannskap bestående av Vilde i mål, en forsvarsrekke med Rebekka, Tone og Zehra (bildet), en liten med solid midtbane med Helene og Tonje samt et spisspar der Asma og Celina delte på jobben. Så var det bare å begynne å jobbe mot den antatte overmakten!

Og jentene jobbet fantastisk godt ut fra sine forutsetninger. Vi klarte ikke å få til noe særlig pasningsspill. Det mangler enda mye på pasningsteknikk, bevegelse hos spillerene som ikke har ballen og spilleforståelse før vi kan få det til på et godt nivå. Men fotball er en KAMP, og hver eneste Otra-jente kjempet intenst om hver eneste ball - og i hver eneste duell - og forstyrret Randesund-jentene så mye at heller ikke de fikk til noe særlig finspill ute på banen. I stedet for barcelonsk tiki-taka fotball ble det et tett, jevnt og nervepirrende oppgjør helt til den på kort varsel innleide dommeren blåste sitt siste pip i fløyta. En skikkelig gøy og nervepirrende kamp, som fru Reiersdal virkelig satte pris på etter å ha kjørt helt fra Åseral for å få med seg!

I første omgang ble det ekstra mye kjemping og "rotete" spill. Den forventede Randesund-offensiven lot vente på seg. Midtstopper Tone var i et fantastisk kamphumør, og avskjærte gang på gang Randesunds forsøk på fremspill til sine spisser. Normalt litt for forsiktige og "puslete" Zehra og Rebekka på hver sin side av Tone ble motiverte av den tøffe innstllingen til murbrekkeren fra Bakkemoen, og de hevet seg mange hakk opp fra vanlig nivå i det fysiske duellspillet. I stedet for å stå og se på at Randesund-jentene fikk kontroll på ballen, gikk de inn og taklet før motspilleren fikk overtaket. Bra fremgang og gøy å se for lagleder Geir som ble veldig stolt av å se slik kampglød!

Men mens innsatsviljen var formidabel, klarte vi altså ikke å spille oss fram til noe særlig med målsjanser i første omgang. Helene hadde vel den beste sjansen, da hun kom alene igjennom på venstre flanke men skjøt rett på Randesunds høye keeper.

Mot slutten av omgangen skorte Randesund etter et møljespill rett foran Otras mål. Det ble litt kommunikasjonssvikt virket det som mellom keeper Vilde og midtstopper Tone, og ingen fikk klarert ballen skikkelig ut av feltet. Ei Randesund-jente fikk snudd seg rundt i mølja og sendt avgårde et skudd som sneik seg inn helt der borte ved stolperoten.

Det var en skikkelig nedtur for de tre Otra-supporterene på sidelinja - unge fru Reiersdal, lagleder Geir og pappa Olsen. Jentene hadde jo jobbet så godt!

Men ut av ingenting kom utligningen bare et par minutter etterpå. Vikarkeeper Vilde, som normalt er en god midtbanespiller med et bra tilslag på ballen, sparket ut fra eget målfelt. Utsparket ble til en glimrende pasning til lynraske Asma i bakrommet bak Randesunds forsvar. Keeperen kom på halvdistanse da Asma nådde ballen først, og i en vakker bue seilte den inn i det tomme målet. Uendelig seint, men raskt nok! 1-1 og nytt mot på sidelinja!

Slik stod det seg til pause. Innsatsen så langt hadde vært formidabel. Tonje på midfeltet hadde løpt mer enn i noen kamp tidligere, og gått i flere dueller i løpet av én omgang enn i resten av sesongen tilsammen. Pauseresultatet var mye bedre enn vi hadde våget å håpe på.

Andre omgang startet med en keeperdebut: Vilde som hadde storspilt i én omgang ville nå forståelig nok ut på banen, og Celina (t.h.) - som aldri hadde stått i et fotballmål før men litt i håndballmålet - meldte seg frivillig til den utsatte Uriasposten mellom stengene. Det hele så ganske mørkt ut, uten at noen sa noe om det offentlig. Det gjelder å uansett holde moralen oppe!

Men det var ingen fare. Jentene fortsatte i samme intense og innsatsvillige stil som i første omgang. Nå bare med en stor forskjell: Spillende Vilde var kommet inn på midfeltet og det ble flere pasninger og mer "ordentlig" fotballspill utpå der. I tillegg til kjempingen. Så skrudde også litt for dagen forkjølede Helene - som bevisst hadde ligget "lavt" i første omgang for å spare på kreftene - på turboen. Hun - lagets "propell" - løp ustoppelig i 35 minutter opp og ned langs venstrekanten. Tilbake for å gjøre en enormt viktig forsvarsjobb, og fram for å være spillbar i angrepsspillet.

Randesund tok på nytt ledelsen da Tone i midtforsvaret var sjeldent avventende og forsiktig. Litt for lett fikk ei Randesund-jente løpe igjennom i midten, og skore enkelt på Celina som kom på feil fot og ikke fikk stoppet "lompa" som trillet inn i mål.

Men heller ikke nå spredte det seg mismot i jentegjengen. Vilde tok virkelig tak i kampen på midfeltet, og satte i gang angrep etter angrep. Tonje ved hennes side fortsatte sin enorme jobbing, og klarte mer enn i første omgang å følge opp med gode avleveringer av ballen til sine medspillere.

På ett av disse oppløpene, iscenesatt av Vilde, ble Helene spilt fri på venstre flanke. Hun tok ballen med i steget og banket den hardt forbi Randesunds gode keeper. 2-2! Enorm jubel i den uhyre lille Otra-gjengen på sidelinjen!

(saken fortsetter under bildet)

Helene skorte et flott mål med venstreslegga (arkivbilde)

Kampen åpnet seg mer opp mot slutten. Begge lag kjørte på og prøvde å få en avgjørende skoring. Otra hadde flere gode oppløp. Vilde og utrettelige Helene langs venstre kant er alt nevnt, og Asma var veldig aktiv på topp med sin store hurtighet. Men det ble bare nesten. I stedet avgjorde Randesund på ett av sine mange angrep, da en av deres spillere mot slutten banket et hardt skudd i mål bak en sjanseløs Celina. 3-2 til hjemmelaget.

Vi gav heller ikke nå opp, og hadde sjanser til å utligne helt mot slutten. Men målet kom ikke, og Randesund vant i og for seg en fortjent seier.

Men 2-3 nederlaget var altså ingen forsmedelig ydmykelse. Tvert i mot viste jentene en formidabel innsatsvilje og moral. Å gå av banen med et nederlag i sekken var denne gang ikke en tung bør å bære. Det var knallgøy å være på fotballkamp i byen, og jeg håper alle åtte jentene, mamma Reiersdal og pappa Olsen følte det på samme måte. Fotball er gøy!

Hilsen lagleder Geir