Vi startet innledningspulja med tre strake seire. Den første mot et godt dansk lag, Favrskov. De hadde mye god håndball å komme med og periodevis lå vi under, men vant til slutt kampen 20-17 etter å ha avgjort mot slutten av kampen.
I andre kamp møtte vi Vigrestad fra Jæren. Det ble en tøffere kamp enn forventet. Vi var foran hele tiden, men aldri med veldig klar margin. Vi vant til slutt 18 - 14.
I tredje kamp møtte vi den antatt svakeste motstanderen i gruppespillet, danske Kjellerup. Men danskene hang godt med i lange perioder av kampen. Likevel var seieren egentlig aldri truet, og vi kontrollerte inn en 21-17-seier. Seieren kostet Eivind spillertrøya som ble fullstendig revet i stykker i Kjellerup sine forsøk på å stanse denne enormt sterke atleten fra Hornnes.

Etter tre innledende kamper var vi klare for A-sluttspillet, og det så både Kåre og Per på som en seier i seg selv.
Guttene mente imidlertid at kun finalespill var godt nok nå. For å komme dit måtte et svært godt dansk lag nedkjempes. Lagets navn var Thy, og var rett og slett et av de bedre håndballagene dette Otralaget noen gang har møtt. Dette var rent ut et lag som holdt elitenivå, og dette visste vi på forhånd at kom til å bli usedvanlig hardt og vanskelig. Oppgaven var også klinkende klar. Kampen måtte vinnes om drømmen om finalespill skulle oppnås!

Det ble en ellevill håndballkamp. Fullstendig ellevill. Vi tok ledelsen i starten, men Thy kom opp i ryggen og rykket forbi med tre mål halvveis i første omgang. Til pause hadde guttene kjempet seg tilbake i kampen og det sto uavgjort 9-9. Spenningen var mildt sagt til å ta og føle på.
Andre omgang startet, og lagene fulgte hverandre tett inntil Thy på nytt fikk opparbeidet seg en tremålsledelse. Der og da så det meste nesten umulig ut for alle andre enn guttene selv. For tremålsledelsen som Thy hadde opparbeidet seg klarte igjen guttene å spise opp. Med åtte minutter igjen var det igjen uavgjort på stillingen 14-14. Lagene fulgte hverandre nå tett 15-15, 16-16, 17-17, 18-18 før Otra tok ledelsen 19-18.

Hjertestarterbehovet var stort både på benken, på tribunen og på Evje da Pål Aas på beste måte prøvde å formidle på direkten på Facebook hvordan ståa i kampen var. Audun Bergstad satt hjemme, og forbannet seg selv over at han ikke hadde reist til Danmark for å følge med. Pulsen hans var nok også i nærmere 200 når Pål Aas enkelt og greit rapporterte "19-18. Heilt vilt" på direkteoppdateringa på Facebook ett fattig minutt før slutt.
Thy hadde ballen, og de måtte ikke score. Vingen deres fintet da ut Aas jr. og den ellers så gjennomført godhjertede rørleggerlærlingen fant ut at denne dansken måtte stoppes - om så med ulovlige midler! Aas jr. griper rett og slett tak i skjorta til den danske vingen bakfra og river han i bakken. Han får en fortjent tominutters utvisning, men redder sannsynligvis seieren på den manøveren da vi unngikk både mål og straffekast imot på denne situasjonen. Stemningen på benken var ekstatisk, og da Eikild jr. fikk slått bort det siste febrilske innspillsforsøket til Thy tre sekunder før slutt eksploderte benken og spillerne på banen i en seiersrus som ikke engang feiringen av et OL-gull kan overgå!

Finaledrømmen var nå faktisk bare en kamp unna. Vi skulle ønske hele Otradelegasjonen kunne opplevd denne enorme gleden som ble vist underveis og etter denne kampen, men vi får la Pål Aas sin kommentar på direkten rett etter at kampen var ferdig oppsummere. "19 - 18. Årets kamp." Han har senere oppjustert utsagnet til "Tidenes kamp av dette laget".

Til neste kamp hadde det kommet en stor Otradelegasjon på tribunen. Vant vi denne kampen var finale i Gigantium neste stopp. Motstanderen nå var danske Hauge. Motstanderen her var avhengig av å slå Otra med 11 mål for å kunne gå videre, og det var de egentlig sjanseløse på. Dette ble en kamp der Otraspillerne var overlegne. Samtlige spillere fikk mye spilletid og det var aldri noen tvil om hvor seieren ville ende. Det ble en lett 19-10-seier etter hele 12-3 til pause.
Nå gjensto bare finalen i Gigantium. Samtlige Otralag var til stede for å heie, og det var også mange andre norske lag som heiet på oss i finalen.

Danske Favrskov hadde også kjempet seg fram til finalen, og det ble såvisst ingen lett oppgave å knekke dem. Ved pause var danskene ett mål foran på stillingen 11-12. Vi la da om fra 5-1 til 6-0 i forsvar og det avgjorde i bunn og grunn kampen. Danskene scoret bare fem mål i andre omgang, men det var spenning lenge. Syv minutter før slutt var det fremdeles uavgjort!
Mot slutten dro guttene ifra, og det ble til slutt seier med 21-17. Plutselig var vi faktisk vinnere av A-sluttspillet og ikke nok med det:
Vi hadde scoret flest mål (118) av samtlige 297 lag som deltok i Svanecup.
Vi var et av bare syv lag i hele cupen (uavhengig av klasse) som hadde vunnet samtlige kamper som var spilt.
Vi var det eneste norske laget som hadde scoret over 100 mål!
For en vanvittig måte å avslutte den aldersbestemte håndballkarrieren i Otra på for disse spillerne!
Det er lett å se på gjengen på bildet at dette var noe av det gøyeste de hadde opplevd på sine år i Otrahåndballen. (Hvor Kåre hadde forsvunnet når de arrangøren hanket oss inn til fotografering er det ingen som vet. Han var sporløst forsvunnet!)
Takk for laget, gutter og gratulerer! Det var en fornøyelse å være med på. Rett og slett et minne for livet for alle involverte. Dette hadde jeg ærlig talt ikke trodd vi skulle oppleve da vi reiste nedover.

____
Helt til slutt må jeg få trekke frem et svært godt samhold i Svanecup. Både innad i laget, men også på tvers av lagene.
Den massive støtten vi opplevde i finalen var enorm, og jeg tror og håper vi fikk vist både god håndball og ikke minst idrettsglede til de fremmøtte. Og ikke minst håper jeg at seiersgleden som ble fremvist da sluttsignalet lød i finalen var noe de yngste som så på kan ta med seg. Store, tøffe gutter på rundt 100 kilo kan også danse av glede!

___
Noen spillere dro et ekstra lass i Svanecup, og noen fortjener å bli trukket ekstra frem: Eivind Hannås, Torstein Risdal Hannås, Eivind Eikild og Eskil Jørstad Daasvatn var særdeles sentrale i de avgjørende kampene. Men håndball er et lagspill og det hele hadde vært umulig uten at også samtlige andre hadde tatt sin del i laget. For å vinne et A-sluttespill er man avhengige av at alle bidrar med sitt aller beste både på og utenfor banen. Alle bidrag er særs viktige. Og samtlige spillere viste i mange sammenhenger spill over evne i turneringen. Et vinnerlag er også avhengig av enorme enkeltprestasjoner. Det fikk Otra gjennom de fire overnevnte spillerne.

Torstein er landslagsaktuell for U16-landslaget, og det med god grunn. Han har en håndballforståelse som er nesten uovertruffen for en 16-åring og har i tillegg et enormt skudd. Eivind Hannås er en atlet helt utenom det vanlige med en fysikk som er uovertruffen på 16-årsnivå. Det går mange år mellom hver gang en aldersbestemt Otraspiller kan fremvise en slik enorm kraft i alt man foretar seg. Eivind Eikild har et tenningsnivå i forsvar som drar med seg samtlige andre spillere, og som er helt avgjørende i en del situasjoner. Eskil Jørstad Daasvatn er en særs fintesterk og utrolig kjapp tekniker som kan brukes i omtrent alle spillposisjoner med stor suksess. I tillegg er han svært målfarlig.
Tre av disse søker nå videre utfordringer på håndballbanen, og dere skal ha all mulig lykke og hell på veien. Det har vært fantastisk å følge utviklingen deres, og jeg tror kun viljen deres vil sette en stopper for hvor langt det er mulig å komme. Uansett hvor dere ender opp i håndballverdenen så håper og tror jeg dere kommer til å huske hvor dere kommer fra og hvor dere hører hjemme! :)
Jeg håper alle dere andre også fortsetter å spille håndball neste år. Døra på herrelaget er vidåpen og dere er alle hjertelig velkommen dit. Der er det ingen som biter, det spilles for å ha det gøy og jeg vet at alle kan bidra med mye også der!
___
Med ærbødig hilsen
Per Eivind