På en dag da A-laget i 6. divisjon spilte årets siste kamp mot Vindbjart 3, på Hornnes stadion, lusket Tony på sedvanlig vis rundt omkring i passelig nærhet til innbytterbenken. 

Administrativt er Tony også aktiv, som noe henimot "pytt og panne" i håndballmiljøet, innebandygruppa, daglig leder i Otrahallen AS og Otra IL, samt fungerende leder for friidrettsgruppa og klatregruppa. Skiløping, skøyteløp og masse annet har visst gutten også vært borte i. For ikke å snakke om trenergjerningen gjennom en årrekke. Det er vel omtrent bare helsesport av idrettene i Otra som Tony enda ikke har utforsket, enten som trener, aktiv utøver eller leder. Men det kommer tidsnok. 

Men tilbake til innledningen: Bak denne noe underlige mangeårige smygingen rundt innbytterne på A-laget, som oftest med en eller annen perm i hånda som alibi, har det skjult seg en (for de innvidde) ikke alt for hemmelig drøm: Å spille ihvertfall én eneste kamp på førstelaget. For dermed å tette dette siste sorte hull i en ellers aldeles strålende idrettskarriere. Etter hvert som årene har passert forbi, og administrative plikter og gjøremål mer og mer har overtatt for aktiv utfoldelse, har nok drømmen likevel blitt fjernere og fjernere. Og da Tony for ikke så lenge siden fylte 40 år - eller passerte "middagshøyden" som noen (dårlige kompiser) litt ondskapsfullt velger å kalle det - så virket guttedrømmen fjernere enn noen sinne. Spill på Otras A-lag i fotball syntes rett og slett å være blitt et uoppnåelig Fata Morgana.

Men så - altså den 16. oktober i det Herrens År 2009 - skjedde det nesten utenkelige: Tony fikk oppleve at guttedrømmen omsider, 20 år for seint, gikk i oppfyllelse! A-laget var litt "short" for innbyttere mot slutten av kampen, og gode råd var dyre. Da - omsider - fikk trener Zanco øynene opp for den i kulissene hvileløst vandrende Tony. "Tony, har DU drakt??" I løpet av et halvt minutt - kanskje mindre i følge dem som overvar den epokegjørende hendelsen - var drakt, kortbukse og fotballsko på plass! Tony hadde alt liggende klart på kontoret i Otrahallen... Bare leggskinner manglet. Men det overså dommeren - heldigvis - i forfjamselsen over den enestående begivenheten som plutselig var under oppseiling på Hornnes stadion denne noe kalde men likevel så vakre oktoberkvelden.

Historisk øyeblikk: Tony entrer banen fem minutter før slutt og publikum er i ekstase!

Og etter litt om og men skjedde underet: Med fem minutter igjen av oppgjøret var målskorer og løpsmaskin Ronny Løtveit omsider blitt aldeles tom for krefter og måtte forlate banen. En nesten gutteaktig spent 40-årig Tony kunne stolt som en hane entre gressmatta for sin debut som A-lagsspiller i Otra. Det var en stor begivenhet for alle oss som fikk gleden av å oppleve det eksepsjonelle innbyttet fra sidelinjen. Men enda større forstår vi at det var for hovedpersonen selv - Tony - som dermed fikk oppfylt en av sine største drømmer i livet. Superstjernen Mariah Careys såre, men oppløftende, "There can be miracels when You belive" burde vært spilt som inngangsmelodi. Men Odd Harald hadde alt rigget ned høyttaleranlegget etter åpningen av flerbruksflata for noen uker siden, så entréen måtte skje uten fanfare.  

Fotball er gøy! Gratulerer Tony!