Det er ikke mange som får tilbud om VIP-billetter til en sluttspill kamp i fotball. Særlig ikke når de er på besøk hos storebror i et helt nytt ukjent land og en av verdens mest kjente byer. Eller er det kanskje akkurat i slike tilfeller disse mulighetene oppstår?! Det eneste jeg visste var at denne muligheten måtte gripes.

Kampen var New York Red Bulls mot San José Earthquakers. Og ja - De har meget oppfinnsomme navn der borte. Sesongen i USA er som i Norge ferdig for de fleste lag. I USA gjennstår bare sluttspillet hvor vest og øst møtes til å kåre landets beste lag. Forøvrig vant LA Galaxy den vestlige-avdelingen og NY Red Bulls den østlige. Alt skulle jo tilsi at disse lagene da bør møtes i sluttspill-finalen, men slik ble det ikke!

NYRB hadde vunnet første kamp mot SJE 1-0 og dette var returoppgjøret på Red Bull Arena. Det at kampen skulle bli spilt mens jeg var på besøk i New York var jo i seg selv helt utrolig. Jeg hadde ingen anelser om dette på forhånd og hadde i alle fall ikke tenkt på å prøve å skaffe meg billetter. Men der satt vi da. Midt på den ene langsiden, rett ovenfor tv-kameraene og reporterne. Selvsagt med mulighet til å gå innendørs og sitte på "bar"-stoler om det skulle bli for kaldt. Og om Maslows grunnleggende behover, som mat, skulle bli for sterke var det selvsagt bare å be kokkene ause opp på tallerkenen. Dette er ikke vanlig praksis for meg når jeg ser kamp på Sør Arena og følget på 5 (meg inklusiv) bestemte seg for å gjøre unna spisingen før kampen. Vi var jo tross alt der for å se på fotball...

Stemningen kom tidlig... 

Personlig kjente jeg kun til Thierry Henry (NYRB) blant spillerene som var på de to lagene. Men jeg forstod etterhvert at det var flere spillere som hadde kommet fra mer kjente ligaer. Også en tidligere Tromsø (?) midtbanespiller var å finne på NYRBs lag. Uansett - fotball er fotball og det spilles på noenlunde samme måte. Selv om dommeren i denne kampen, etter min oppfatning, delvis tillot ting som mer hører hjemme på en hockey (eller kanskje amerikansk fotball) arena. Publikum var også en morsom opplevelse. Det virket som de jublet mer ved harde taklinger, gult kort og cornere enn ved mål og store sjanser. Fansen (bak målet) til NYRB sang hele kampen igjennom - ingen daupunkter. Og resten av stadion var i veldig mange tilfeller også med! En helt annen opplevelse fra de norske familiekampene, der det kun er de ivrigste som tør å synge ut sine meninger. Dette er kanskje også tradisjoner som kommer fra de mer vanlige amerikanske sportene. Så selv om fotballen var på et nivå som minnet om tippeligaen, så var stemningen og opplevelsen en helt annen!

Kampen endte til slutt 3-1 til SJE, sammenlagt 3-2 til SJE. Noe som må sies å være mot spillets gang. NYRB dominerte mye av kampen og særlig i store deler av andre omgang. NYRB var ute uansett av dansen og sesongen var over. Det hadde selvsagt vært gøy å oppleve hvordan stadion hadde eksplodert ved seier, noe som sikkert hadde vært ennå villere enn ved den ene scoringen de fikk. Det ble likevel en fantastisk opplevelse. Og jeg har ingen problemer med å forstå skuffelsen til spillerene og publikum. Jeg har jo nylig selv vært med på å tape i sluttspill. Og jeg tror ikke det blir noe lettere med trening. Fotball spilles for å vinne, som det jo gjøres i hver idrett...

Amerikansk hilsen fra

A-lags trener 2010

Pål André Ropstad